Samarbeid for levelønn

Levelønn er en menneskerett, men de færreste arbeiderne i jordbrukssektoren i Sør har en lønn de kan leve av. Et effektivt verktøy i Fairtrades arbeid for levelønn, er en ny modell for utregning av levelønn i rurale strøk. Aktørene i verdikjeden blir invitert med på et spleiselag for levelønn.
9617
Skrevet 9/6/2017

Det å få en lønn å leve av når man gjør en jobb, er faktisk en menneskerett. Imidlertid opplever svært mange arbeidere i jordbrukssektoren i Sør at lønna de får ikke holder til å dekke mat, husly, helsetjenester, skolegang og andre grunnleggende behov. Det er anslått at ca. halvparten av verdens befolkning ikke kan leve av inntekten sin.

Lave verdensmarkedspriser på råvarer og prispress fra innkjøpere langt oppe i verdikjeden legger ikke til rette for at plantasjeeiere og bønder skal kunne betale levelønn til de. Det som imidlertid ofte pekes på som det største hinderet for bedre lønninger, er fraværet av frie fagforeninger og arbeidstakerrepresentanter som forhandler med arbeidsgiveren. Det er anslått at mindre enn fem prosent av verdens landbruksarbeidere er organisert. Mange steder møter ansatte som ønsker å organisere seg direkte motarbeidelse og trusler, og viljen til å forhandle med de ansatte om lønninger og arbeidsforhold er ofte lav. Mange ansatte i jordbrukssektoren har dessuten ikke nok kunnskap om sine rettigheter til anstendige arbeidsforhold, organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger.

- Å ha rettigheter på papiret er en ting, men det er i utøvelsen av rettighetene at mange møter motstand. Å hjelpe arbeidstakere til å både kjenne og utøve sine rettigheter, og slik få større innflytelse over sine arbeidsvilkår, er et sentralt mål for Fairtrade, forteller Wilbert Flinterman, som er seniorrådgiver innen arbeidstakerrettigheter og fagorganisering i Fairtrade International. Forrige uke besøkte han Norge og møtte norsk fagbevegelse og Fairtrade Norges rådgivende forum.

Fairtrades tilnærming

Det jobber ca. 195 000 mennesker ved Fairtrade-sertifiserte plantasjer rundt om i verden. Flesteparten av disse er ansatt ved te-, banan- og blomsterplantasjer i Afrika og Asia. Omtrent like mange mennesker jobber i kortere eller lengre perioder ved familiedrevne gårder som er medlemmer i Fairtrade-sertifiserte kooperativer.

Fairtrade har siden 2012 jobbet med en strategi for å ytterligere styrke de ansatte i jordbruket. Dette gjør vi gjennom å øke deres kunnskap om egne rettigheter, gi dem ferdigheter og rom til å utøve rettighetene og sikre deres deltagelse i beslutningsprosesser. Fairtrade-sertifisering innebærer at både store plantasjer og småskalabønder må oppfylle rettigheter og friheter som beskrevet i den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) kjernekonvensjoner. Dette omfatter krav til både helse og sikkerhet på arbeidsplassen og til ansettelsesforhold; lønn, permisjon, trygdeordninger og kontrakter. Regelmessig dialog og forhandlinger mellom arbeidstakere, deres fagforeninger og arbeidsgivere skal finne sted. Fairtrade mener det er en fordel for alle at de ansatte har en stemme i diskusjoner og beslutningsprosesser, ikke bare knyttet til lønn og arbeidsforhold, men også til produksjon og drift.

Et av de mest sentrale verktøyene i arbeidet med å styrke arbeidernes posisjon, er et nært samarbeid med fagforeninger og direkte bidrag til utvikling av frie og selvstendige fagforeninger i flere regioner i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Spleiselag for levelønn

Parallelt med dette arbeidet, ønsker Fairtrade å gjøre enda mer for at ansatte ved Fairtrade-sertifiserte plantasjer og gårder får en lønn som kan kalles levelønn. I mange land er den nasjonale minstelønnen langt unna en levelønn, og flere steder finnes det heller ingen fastsatt minstelønn. Fairtrade har derfor tatt i bruk en nyutviklet modell for fastsettelse av reell levelønn i rurale områder, utviklet av levelønnsekspertene Richard og Martha Anker. Når minstelønnen for et område er regnet ut, går Fairtrade i dialog med aktørene i verdikjeden og eksterne bidragsytere om å vurdere kostnadsfordeling, effektivisering, verdispredning og behov for økt råvarebetaling – med mål om å komme fram til et «spleiselag for levelønn».

- Ved hjelp av god dialog med arbeidere, arbeidsgivere, handelsaktører, dagligvarekjeder og merkevarer, fagbevegelsen, myndigheter og forbrukere, kan vi komme langt på relativt kort tid. Hvis verdikjeden fungerer mer effektivt og noen er villige til å betale bare litt mer, kan arbeidere som dyrker maten og råvarene vi bruker få en lønn å leve av, sier Wilbert Flinterman.