Fremtidstanker ved reisens slutt

- Vi må tørre å yte en innsats som virkelig monner, er avtroppende leder Marianne Størseths utfordring til det norske markedet.

Marianne Størseth sammen med jamaicanske sukkerbønder i 2014.

Når jeg etter ni år nå skal forlate Fairtrade Norge, vil jeg sende en oppfordring til norske kommersielle aktører og offentlig sektor om å være modige: Hvis vi i fremtiden skal ha et klima som gjør det mulig å dyrke råvarene vi er avhengige av, og hvis menneskene som gjør jobben skal få grunnleggende rettigheter oppfylt, må vi tørre å yte en innsats som virkelig monner!  

Da jeg begynte i Fairtrade i 2009, var det få norske merkevarer som satset på sertifisering. Verdien av Fairtrade-merkede varer som ble solgt i Norge det året var 300 millioner kroner. Ni år senere er markedsverdien fire ganger så stor. Fairtrade-merkede stilkblomster har en tosifret markedsandel og Norge er verdensledende på Fairtrade-mote. Innen noen råvarekategorier er sertifisering i ferd med å bli en hygienefaktor.  Allikevel er mesteparten av produktene som selges på det norske markedet ikke sertifisert for bærekraft eller sosialt ansvar, og forbrukeren har ikke tilgang på informasjon om forholdene varene er produsert under og hvorvidt prisen som er betalt for dem er bærekraftig. Samtidig øker vår kunnskap om at forholdene mennesker i verdikjedene jobber og lever under ofte er skadelige og ikke gjør det mulig å finne en vei ut av fattigdom. Vi vet også at klimaendringene gjør jordbruk i fattige områder enda mer utfordrende og truer vår alles tilgang på en rekke råvarer.  

Marianne Størseth. Foto: Sjo og Floyd.

Norske merkevarer og distributører må nå ta et større ansvar for forholdene i de internasjonale handelskjedene de er involvert i. De må oppsøke kunnskaper om hvilke risikoer for brudd på menneskerettigheter og klimabelastning som ligger i deres verdikjeder, og så jobbe strategisk og målrettet for å redusere disse risikoene. Merkevarer må sertifisere hele volumet av produktkategoriene med størst risiko, ikke bare tilby kundene én sertifisert variant. Tiden er inne for å slutte å legge valget og ansvaret på forbruker – dette må kommersielle aktører, som tjener penger på produktene de selger, ta selv. At forbrukere vil ha produkter som er dyrket, produsert og handlet på en bærekraftig måte, er det ikke lenger noen tvil om. Merkevarer og kjeder må tørre å snakke om innsatsen de gjør for bærekraft: de må fortelle forbrukerne hva sertifiseringsmerket betyr og at produktet er blitt en krone dyrere fordi bonden har fått en betaling som gjør det mulig å brødfø familien og beskytte miljøet. Den som har gjort et grundig arbeid trenger ikke frykte et kritisk blikk.  

Norske myndigheter og offentlig sektor kan også gjøre det mer attraktivt for merkevarer og kjeder å ta ansvar – eller mindre attraktivt å ikke gjøre det. Lov om offentlige anskaffelser sier at oppdragsgiver skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter og miljø i anskaffelsen. Se for deg effekten det ville ha for bønder og arbeidere i fattige områder, og for utvalget av bærekraftige produkter i markedet for øvrig, hvis dette ble fulgt opp i alle offentlige anskaffelser! Det er store variasjoner i hvor omfattende krav ulike sertifiseringer stiller, og loven gir anledning til å etterspørre spesifikke sertifiseringer uten at konkurranselovgivning brytes. Det må skje en kulturendring til i offentlig sektor: det er viktig å spare offentlige kroner, med det må ikke gå på bekostning av klimahensyn og menneskerettigheter. Da taper vi alle.  

Heldigvis skjer det nå en tydelig bevegelse i riktig retning innen både privat og offentlig sektor, og jeg er sikker på at det vil skje enda mye mer i løpet av kort tid.  Mester Grønns kjøp av blomster fra Fairtrade-sertifiserte blomsterplantasjer, Kjeldsbergs beslutning om 100 % sertifisert kaffe, Oslos status som en Fairtrade-hovedstad og Dressmanns posisjon som verdens største motemerke innen Fairtrade-bomull er inspirerende for mange og viser at satsing på bærekraft er god business og veien inn i fremtiden. Jeg ser frem til å følge med på Fairtrade fra sidelinjen, og som en alltid aktiv Fairtrade-ambassadør overfor venner, familie, kolleger og butikkene jeg besøker.